Aldri er vi dette vi erkjenner
men vi veier all erkjennelse
med tyngden av vårt liv; Hva veier

du mot døden og en svarløs himmel
mørket som langsomt blir
skåret inn i oss av stjernene

plutselig er du – ikke en gjest
hos deg selv, men tilstede
i ditt liv; alene med en himmel

Stjernene; kanskje splinter av
et speil som gud knuste
med sitt ansikts lys, så du kan se

din veldige ensomhet i mørket
at du selv må finne ham
i tomheten. Eller med ditt liv