Det er lett å miste fotfestet når man går gjennom en depresjon fylt med angst, selvgranskning og en intens følelse av meningsløshet. Men jeg er takknemlig for opplevelsen.

Når jeg skriver dette, flere år etterpå, er det vanskelig å sette seg inn i hva jeg tenkte og følte den gangen. I en periode på flere måneder gråt jeg bortimot daglig, men på grunn av hva? For de rundt meg var det lett å tro at det var snakk om «ordinær» kjærlighetssorg. Det hadde nylig blitt slutt mellom meg og kjæresten min gjennom et par år, og det skulle jo bare mangle at jeg fikk en kraftig reaksjon. Men for meg handlet det om langt mer enn «bare» kjærlighetssorg.

Selvfølgelig var bruddet en medvirkende årsak til depresjonen, men jeg opplevde det mest som en utløsende faktor. Jeg innså at jeg i flere måneder i forkant av bruddet hadde trukket meg mer og mer inn i meg selv,  blitt mer asosial og apatisk. De første par ukene etter bruddet gikk etter forholdene helt fint. Jeg var naturlig nok trist fordi forholdet hadde gått dukken, men følelseslivet var under kontroll. Plutselig, fra en dag til den neste, mistet jeg kontrollen.

Falle i mørket

Det var et veldig tydelig bilde som tegnet seg i hodet mitt. Jeg befant meg i et uendelig mørke, liggende på det edderkoppnettet jeg hadde brukt livet mitt på å veve. Alt det jeg hadde brukt tiden min på, det jeg hadde lært, vennene mine, studiene mine, familien min, fotografering, fotball, festing, reising, trening, bøker jeg hadde lest, filmer jeg hadde sett, musikk… Alt det som ga livet mitt mening, som ga meg grunn til å stå opp om morgenen, som ga meg glede; alt hang der i mørket som nett etter nett under meg. Det var disse jeg lå på i det uendelige mørket. Og nå brast de.

Alt forekom meg like meningsløst. Nett etter nett brast under meg, og jeg falt. Jeg falt nedover i det uendelige mørket, ned i ingenting.

Well you know I have a love, a love for everyone I know
And you know I have a drive to live I won’t let go
But could you see its opposition comes arising up sometimes
That its dreadful antiposition comes blacking in my mind
And then I see a darkness

Bonnie Prince Billy, «I see a darkness»

På sett og vis greide jeg å holde meg flytende. Jeg fortsatte å jobbe, og jeg fortsatte med studiene (selv om jeg det påfølgende semestret bare tok halvparten av studiepoengene). Jeg hadde gode mennesker å snakke med, spesielt foreldrene mine, og jeg begynte å gå til en psykolog som var tilknyttet studentsamskipnaden. Jeg følte det var viktig at jeg fortsatte med livet mitt, fortsatte med progresjonen, selv om det jeg drev med ofte føltes meningsløst. Men jeg hadde et håp om at det kom til å føles meningsfylt igjen.

Ensomhet og ærlighet

Ved siden av meningsløsheten var det en annen følelse som satt veldig sterkt i meg: ensomhet. Jeg følte meg utrolig ensom. Flere ganger dro jeg opp til området rundt Sognsvann på kveldstid, for å sitte for meg selv og se på stjernene. Og gråte. På mange måter var det deilig å være alene med ensomheten min, å være sosial føltes uansett meningsløst. I hvert fall å være sosial sånn det forventes at man skal: å vitse, prate «skit», være oppstemt. Etter å ha vært på fest kunne jeg føle meg uutholdelig tom innvendig, jeg kunne ikke skjønne poenget med å være så overfladiske med hverandre, at folk viste så lite av hva de egentlig følte.

Jeg fikk et veldig behov for å være ærlig. Jeg ville fortelle folk hvordan jeg hadde det, og jeg ville si ting til venner og bekjente som jeg aldri hadde turt å si til dem tidligere. Det gikk jo til dels som det måtte gå, og det ble en del anspente og halvpinlige situasjoner. Men jeg oppdaget også at mange kjente seg igjen i det jeg følte, at mange hadde hatt mørke og vanskelige perioder som de sjelden snakket om.

Bare for å klargjøre det, jeg vurderte aldri seriøst å ta livet av meg. Uansett hvor vondt og meningsløst livet til tider føltes, virket selvmord som et forferdelig alternativ. Men døden var blitt mye tydeligere for meg enn den noen gang hadde vært. Ikke som en fjern frykt, men som en slags trygghet. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg aldri kommer ut av dette, hvis livet fortsetter å være vondt og meningsløst, kan jeg alltids avslutte det. Jeg hadde en fluktvei, og det kjentes betryggende. Samtidig visste jeg at, så langt jeg med min begrensede, menneskelige forstand har mulighet til å forstå, er dette livet alt jeg har. Det er min eneste mulighet til å føle, tenke, nyte og ha en bevissthet om hva jeg er en del av. Og den muligheten ville jeg utnytte så lenge jeg var i stand til å ha noen som helst glede av det.

Livsbevissthet

Lenge var det stillstand. Jeg forsøkte å finne ut hva som var «galt» med meg, hvorfor jeg ikke følte meg bedre, men jeg fant ingen sti ut av det mørke villnisset, de vonde følelsene. Psykologen fokuserte på forholdet mitt til menneskene rundt meg, venner og familie, barndommen og ungdomstiden, men det føltes som et blindspor.

Vendepunktet kom i stor grad da jeg oppdaget en bok i peiskroken hjemme hos foreldrene mine. Den var skrevet av den tidligere veilederen til faren min på psykologistudiet, Anne-Lise Løvlie Schibbye, og hadde den tiltalende tittelen «Livsbevissthet – om å være til stede i eget liv». Jeg begynte å lese den øyeblikkelig, den føltes så riktig.

Boka tok utgangspunkt i eksistensfilosofi, mer spesifikt den filosofiske retningen eksistensialisme. Jeg kjente til navn som Sartre, Heidegger, Camus og de Beauvoir, men hadde begrenset kunnskap om tankegodset de representerte. De hadde en forsvinnende liten plass i pensumet da jeg tok exphil på Universitetet i Bergen, og det er vel tvilsomt at jeg hadde tatt til meg stoffet på samme måte fra en pensumbok. Men Schibbye satte eksistensfilosofien i sammenheng med dagligliv, motivasjon, valg og utfordringer på en måte som passet meg og sinnstilstanden min perfekt.

Hvem har sagt at livet skal være fri for problemer og smerte? Er det mulig at vanskelige følelser faktisk kan skjule vesentlige budskap fra vårt indre? «Ja,» sier eksistensfilosofene, «når angst, misnøye eller ubehag, ja, selv sykdom, melder seg, får vi en mulighet til å utvikle livsbevissthet.»

Anne-Lise Løvlie Schibbye, Livsbevissthet – om å være til stede i eget liv

Temaene som ble tatt opp i boka ga meg et språk for mye av det jeg følte, som jeg tidligere hadde hatt problemer med å sette ord på. Eksistens og essens, tingliggjøring, angst og dødsbevissthet. Boka tydeliggjorde ting som jeg bare hadde hatt en vag, forvirrende anelse om.

Noe av det som ga meg mest mening, som stadfestet en slags eksistensiell innsikt, var påstanden om at livet i seg selv er meningsløst. Det er jeg selv som må skape mening i mitt eget liv. Alt det jeg fyller livet mitt med kan være helt meningsløst for andre og i den store sammenhengen, det er jeg selv som må gi det mening. På merkelig vis føltes dette veldig befriende.

Takknemlighet

Alt i alt er jeg dypt takknemlig for den mørke, tunge perioden i livet mitt, den har gjort meg mer bevisst på livet. Selv om jeg er tilbake til dagliglivet, med trivielle samtaler og praktiske gjøremål, forsøker jeg som best jeg kan å holde på innsikten som eksistensfilosofien har bidratt til å bygge opp. Det er vanskelig å være virkelig tilstede i livet, og innimellom savner jeg perioden da jeg følte meg nærmere livet og døden enn jeg noensinne har kommet før eller siden.

Men aller mest er jeg glad for at jeg er gjennom det, og lever her og nå.

There is a crack in everything
That’s how the light gets in

Leonard Cohen, «Anthem»